Destruktivt og forbidden Love

DESTRUKTIVT ,OG FORBIDDEN LOVE.

(Dette er noe jeg var att og frem om , om jeg i det hele tatt skulle våge å dele elle ikke. For det er ingen lette ord å dele her. ) Men for å få ett godt bilde av hvor jeg har vært ,hvem jeg er og hvorfor jeg skriver blogg så deler jeg det.

Som dere vet så har jeg jo vært i rus helvette i over 14 år tidligere, er nå rusfri og går på skole og har fin leilighet og alt går bare supert.

Men der jeg bor , går jeg jo så mye tur og her en dag gikk jeg forbi ett hus hvor jeg bodde i sammen med en jeg var sammen med og forlovet med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og tankene mine gikk inn i stuen i dette huset , og så alle de fine tingene og minnene og følelsen på hvordan vi hadde det traff meg også selvfølgelig.

Og jeg tenkte at jeg savner han.

Når jeg da tok tankene mine ut til gangen hvor alt “fysiske ” skjedde tenkte jeg at her holdt jeg nå på å bli lurt av mine egne følelser. Til å tro at alt var så fint og bare se det fine med det hele.

Og da sa jeg :” nei skjerp deg nå” .

Det som er tingen er at vi var sammen i så mangen år , og vi har noen utrolig fine minner,men det som ikke er bra er så galt at det er så usunt og vi kunne endt opp med å drepe hverandre. god knows, at vi var på kanten flere ganger.

Følelsene , var ekte. Hadde de ikke vært ekte hadde ingen av oss reagert så  kraftig.

En dame i samme situasjon sa en gang som trøst ” : hvist han ikke reagerer ,hadde han ikke brydd seg heller.”

Og det er sant , men betyr ikke at det ikke er en veldig dårlig reaksjon, og veldig usun reaskjon.

Når vi blir fysiske og verbale på alle stygge måter vi finner.så er det ikke noe bra sted å være på.

Og jeg var jo egentlig ikke den som så meg selv havne i rusen, jeg holdt på med utdanningen min på helse og sosial og hadde hest og gikk i stall   og spilte gitar osv.

Men jeg drakk mye , MYE !

Festa mye, og en kveld satt jeg faktisk på bussen, og skulle på en fest. Litt roligere fest.

Og jeg ser en så nydelig mann rett forann meg, og jeg har jo som de fleste vet tvangstanker.

Så jeg nappa han i håret , og han så bak. Og jeg bare falt pladask.

Det viste seg til at han skulle på samme fest som meg faktisk. Så flaut hehe.

Så jo vi havnet på samme sted, og vi festa og koset oss og jeg begynte å få god kontakt med han.

Og dette stedet begynte å bli en type fast møteplass.

Og en kveld satte jeg meg utenfor for å se hvor lang tid det gikk før han merket at jeg var borte.

Jeg satt der i en og en halv time før jeg gikk inn forbanna. !

For det var jo liksom for å se om han var intressert, det gikk veldig lang tid før vi ble mer enn bare venner.

For han følte for å passe på meg , og jeg gjorde alt jeg kunne for å prøve å vise at  jeg faen ikke var noe barn, og var intressert i mer enn bare vennskap.

Men han var aldri av den typen som “la Ann” på kvinnfolk helt uten videre.

Det tok meg lang tid før jeg fikk det som jeg ville flere år faktisk.

Når jeg flytta inn i egen leilighet begynte det rolig, men vi ble først bestevenner.

Lite visste jeg egentlig om at han brukte  rusmidler.

Jeg hadde jo røyka hasj før, og drukket alkohol.

Men jeg lærte så mye om så mye mer , og jeg fikk for meg at jeg ville slanke meg og da prøvde jeg amfetamin for første gang i Stavanger med noen andre.

Og så når jeg kom tilbake ville jeg jo ha mer, og han var ganske sjokka for han visste ikke at jeg hadde prøvd det.

Men jeg kan det å mase ! Og en dag begynte leddgikt smertene å bli så forbaska kraftige , at jeg fikk mast meg til litt Subutex noe jeg nylig hadde lært meg at han brukte.

Og det gikk slik av å på hele tiden, og desto lenger inn i ruse jeg gikk ,sånt ble forholdet også. Av å på, opp å ned.

Og vi hadde 8 nydelige år , men etter det begynte ting å bli shitty.

Ofte går tankene :” hvorfor behandler han meg slik vist han elsker meg ?”

“Hvorfor gjorde jeg det?  jeg hadde jo ikke lyst “.

Hvorfor sier han så mye stygge ting når han elsker meg ,? Og etterhvert ble jeg så gal at jeg begynte akuratt likt selv.

Ting begynte å bli til at vi pirket på hverandre helt til en av oss sprakk og eksploderte. For å få en reaksjon rett og slett  , for det som skjer når en er så dypt inne i noe en ikke forstår og som sårer så mye og man veldig gjerne vil fikse det.

Det er at man gir ikke noen av oss puste rom nok til å få perspektiv så vi   går dypere p dypere inn og tilslutt er alt bare rot , vi skruer av for det er for vondt til å føle og å kjenne på.

Når man da er skrudd av,  i forsvar vil jo ingen av oss føle kjærlighet fra hverandre for vi er skrudd av.

Og det ble mye utroskap , og det var jo så vondt for begge to at vi låste oss selv helt følelsesmessig.

Og for fire år siden, gikk jeg ut døren og sa at jeg gjør dette fordi jeg elsker deg. Og at han ikke har gjort noe galt. Men vi kom til å drepe  hverandre, seriøst.

Det har vært nært mangen ganger, og det er jo ikke det man ønsker om man bryr seg om en selv og partneren.

Vi har vært igjennom så mye dritt , og alikevell har vi så mye godt sammen også.

Og noen ganger tenker jeg på  det fine vi hadde sammen uten det dårlige.

Og det er farlig , for jeg er rusfri og alt går så bra nå , og jeg ville aldri utsatt meg selv for dette igjen eller familien min eller han.

Så jeg må minne meg selv på de dårlige tingene , og bruke de som ett redskap. Til min egen fordel.

Og jeg kaller dette forbidden Love, fordi  kjærligheten er ser,men den er ikke lov.

For meg er den forbudt , for jeg vet hvor jeg havner om jeg gir etter. Etter erfaring.

Selv om ting har vært opp og ned , og vi ikke har vært sammen på fire år. Så er den der enda , det er synd vi ødla ekte kjærlighet på denne måten , for den er sjelden. Og ikke ofret mer for å beholde den, som feks begge to hadde blitt rusfri fra begynnelsen av når alt var fint. Og vi skulle det.

Jeg reiste inn på senter mangen ganger, men ble bare ventende og en gang ventet jeg i to år.

Jeg sluttet å vente , og begynte heller å leve selvstendig. Og det går nå så bra at jeg ville ikke oftest det for 4 million en gang.  Klar jeg kunne jo levd bedre med 4 million, men 4 million holder kjeft og gjør som jeg sier. Hehe. !

Det som er med slike forhold er at det beste er å være glad i hverandre på avstand.

For man er farlige for hverandre etter alle de dype kutt vi har påført hverandre.

Nr 1: SKJERM DEG SELV FOR ALL SKADE OG NEGATIVITET.

NR 2. Fokuser på deg selv, og sett deg selv først.

Nr 3: er du selv til skade for noen, men bryr deg om de ,så forlat de. Det er det beste en kan gjøre i slike situasjoner.

Ja, det er veldig vanskelig. Men fysisk og verbal mishandling og terror er det verste en kan utsette seg selv for og andre.

Og alle er bedre foruten, og ikke minst når det er kommet så langt så velg å overleve forann ikke å overleve.

Prøv å leve forann å nesten overleve. (Eller å nesten ikke overleve. )

Bry seg om seg selv er nøkkelen til så mye suksess i livet.

Og p sette seg selv først, for om en ikke kan ta vare på seg selv kan en heller ikke ta vare på andre. Eller å bry seg om seg selv, en kan heller ikke bry seg om andre før en begynner å bry seg om seg selv.

Elsk deg selv, ta vare på deg selv. Sett deg selv først.

Og sett grenser ,klare grenser for deg selv. Og for hva som er ok og ikke ok.

Ikke la ting gå så langt at du ikke vet at du er verdt mer enn dette her. Og tilslutt mister deg selv, og alt du står for. Det er ikke sikkert en kommer tilbake til seg selv, så alvorlig er overbelastninger psykisk.

Når det kommer til rusen , så har jeg ingen unnskyldninger for hvorfor jeg begynte å ruse meg. Annet enn at jeg var enkelt og greit nysgjerrig.

Man kan ikke skylde på alle andre , for sine egne handlinger det er ikke lov.

Og man kan kun endre seg selv, ikke alle andre. Vi kan kun gjøre noe med oss selv.

Jeg har nå vært rusfri siden desember i fjord + en sprekk jeg hadde for flere måneder siden som gjorde at jeg nesten mistet armen min og ble innlagt på sykehuset og opererte i armen  noe jeg trodde skulle være en liten operasjon men som ble en stor operasjon og kanten til blodforgiftning.

15 sting, hvor jeg fremdeles i dag har mye problemer med armen min.

Og sliter med å få rett hjelp og bli tatt seriøst for de mener det som er bare er arrvev , uten å ha virkelig undersøkt det.

Og arrvev gjør ikke vondt å skader heller ikke motorikken i armen. Her en dag voknet jeg med en boble på arret, med e ring rundt. Og det kommer nye kuler, og noen kuler på størrelsen til stor klinkekule av noen cyster inni under huden og store midt mellom muskler og blodårer. Som gjør mega vondt til tider.

Det var en sprekk, en gangs bruk og jeg fikk da i tilegg stafylokokker og noe andre bakterier.

12 kurer med forskjellige antibiotika og antibiotika intravenøst lenge.  Og en operasjon, i tilegg til mer intravenøst antibiotika.

Og fremdels er det ikke bra, og jeg har ikke lenger følelser i armen under langs hele underarmen fra albuen og ned til håndleddet.

Og det var da jeg også skjønner før denne kulen kom at dette var ikke meg lenger.

I oktober i fjord , “voknet jeg ” ,til meg selv og fikk følelsen av noe gudommelig og en ny fødsel. Født på ny. Fordi jeg har fått rundt med kun 10% av meg selv, søk opp dissosiasjon lidelse. På grunn av traumatiske hendelser som overbelastet meg psykisk. I flere år har jeg gått med bare 10% av meg selv og prøvd å finne meg selv. Prøvd å bli rusfri (når en trenger 100% av seg selv for å kunne jobbe med seg selv noe så heftig).

Så dette er ingenting å spøke med, sin mentale tilstand og hjernen er det viktigste man bør ta vare på. For uten det så kommer man ikke lenger.

Når jeg ble singel, så skjedde det så mye mer at jeg bare gav slipp på meg selv. Jeg husker jeg sa treord ” jeg gir opp”, og i det sekundet kjente jeg plutselig ingen følelser, hadde ingen tanker. Kunne ikke 2+2 , så derfor har jeg sagt at det er forbudt.

Alt som er en trigger for dette , er forbudt å være i nærheten av.

Alt som er negativt , minner meg på denne tiden her er ikke lov.

Jeg har det så utrolig godt at jeg ofrer ingenting av det for noe.

Ett tips: trenger du hjelp, ikke vær redd for å be om hjelp. Det at jeg ba mamma om hjelp til p låse meg inn på tvang har reddet livet mitt. Det fikk meg ut av hele situasjonen ,omgivelsene som var skyld i denne tilstanden min måtte jeg ut av før jeg kunne i det hele tatt begynne å ta tak i noe som helst.

Nå når jeg begynte å blogge , var det i starten for terapien i det. Jeg har brukt miniblogg.no som ett hjelpe redskap for å ha mål og mening , og i tilegg for å få ting ned skriftlig som hjelper på å få tankene ut av hodet og ned ett annet sted.

Og etter hvert syntes jeg dette var noe jeg var ment for å gjøre, for jeg klarte ikke å slutte med bloggingen. Det bare gir så mening for meg å skrive , å dele.

Erfaringer jeg har kan kanske hjelpe andre igjen, forhåpentligvis. Og jeg synes vi alle skal være flinkere å dele erfaringer  som kan hjelpe andre for i min situasjon sto jeg rådløs , og visste ikke noe om noenting av dette her.

Og jeg ønsker at folk skal kunne se at det er så mye mer i livet enn det her. Og livet etter rus livet mitt , det blir på blogg.no  plattformen , livet mitt i rusen var liksom i miniblogg.no versjonen.  Så nå fokuserer jeg mest på mitt liv etter rusen, det å komme meg tilbake i normaliteten, i normale omgivelser som er mye sunnere og bedre og mye kjekkere.

Og det å bli frisk er ikke gjort over natten som de aller fleste vet.

Det tar tid , og selv i dag kjenner jeg meg fremdeles sårbar på grunn av alle triggerene som finnes rundt.

Og noen ganger blir jeg frustrer , som andre gjør også. Ting vil gå opp å ned uanset hvor vi er i livet. Men man kan minimere skaden av de ned turene. Og øke gleden i opp turene ved å fjerne oss fra alt som er skadelig for oss selv.

Uansett hvor i livet man er må man kunne :

– kategorisere menneskene rundt oss, de som ikke vil oss godt må vi fjerne oss med og sette i en bås.

Og de som vil oss godt må vi ta til oss , og unne oss selv.

-skille mennesker fra godt å vondt. Og skjerme oss selv fra vondt. Generelt. Enklere blir det ikke egentlig.

Det høres vertfall enkelt ut, men det kan bli en utfordring om vi har noen følelser der det er ondt. Som låser oss fast.

Men å alikevell skjerme seg selv fra det, og fjerne oss med det er noe som er så kraftfullt.

Det står respekt i det å ta seg selv ut av situasonr som ikke er bra, ta vare på seg selv og å skjerme oss selv fra dårlige folk og ting. Som kan bli giftig til slutt.

Jeg sa en gang til meg selv :” hvorfor lar jeg mg selv sitte i denne skadelige situasjonen og bli behandlet slikt “?   Godt spørsmål.

Det var ikke bare en av de , det var flere situasjoner jeg tvang meg selv til å være i.

Og jeg forstår ikke hvorfor, og fikk aldri svar på det. Det var ingenting for -bare imot meninger.

Så bestemte jeg meg selv for at jeg skal aldri mer selv  finne meg i situasjoner jeg ikke like meg i som er skadelige og giftige.

At jeg skulle unne meg selv bedre enn det.

Når du leser dette innlegget , ha i tankene at det alltid er to sider av en sak ofte tre også. Etter min erfaring.

Jeg har min side, andre parter har sin side og syn på ting. Men dette er min oppfattelse og meninger.

Og det å ta tak i livet sitt , det er ingen lett sak med bre 10% av seg selv. Så jeg måtte da først gjøre dette når jeg tilfeldig vis kom til meg selv og følte meg skitten i noen andres dritt. Slik slutta jeg.

Og tok tak i livet mitt. For mine meninger kom tilbake med de andre prosentene , gode minner jeg ikke visste jeg hadde, og syn på ting, og personligheten min, også egenskaper og kunnskaper kom tilbake. Jeg visste bare md en gang hva jeg måtte gjøre , og at jeg måtte gjøre det nå md en gang. Før det var for sent.

I det sekundet la jeg meg selv syk hjemme , og gav faen i alt annet for å kun fokusere på det.

Og i denne perioden alt jeg tenkte på var jentungen min, familien min og hadde de som mål for denne avrusningen og meningen med det hele.

Og jeg tenker så lenge etterpå at alt var så tilfeldig , jeg kunne jo resikere å aldri fått denne tjangse, aldri kommet til meg selv slik at jeg hadde klart å gjøre noe med det.

Og det skremmer dritten ut av meg , seriøst.

Og jeg har tenkt lenge etterpå at hvor mangen flere av oss har vært i denne tilstanden , eller er i den fremdeles uten å vite at en er syk? .

Jeg hadde ikke et eneste clue, jeg trodde bare det var rusen , og at jeg hadde bare simpelt nok glemt og fortrengt litt , at alt kom til å bli bra igjen av seg selv.  Dag for dag, og rus for rus. Men innerst inne har jeg alltid lurt på hvorfor jeg ikke visste hvem jeg var, i mener andre som var ruset var nøyaktig seg selv hele tiden. Jeg varierte jo , fra dag til dag og rus til rus. Mens andre var seg selv samme hvilken dag, og hvilken rus som ble inntatt. Noen ganger låste jeg meg selv inn for å ikke skade andre ,såre andre. Til jeg ikke lenger var ruset.

Men det var så mye større enn det. !

Og det er noe jeg ikke har kunnet sett før jeg hadde meg selv, og de 90% resterende prosentene av meg selv. Før jeg var blitt frisk.

Og det er noe ingen tenker på, ingen bryr seg når de ruser seg uansett. Helt til de tråkker på folk,og over folk for no reason uten å mene å gjøre det gang på gang. Og på seg selv også hele tiden.

Først da begynner en å lure å på hvorfor , uten å finne noe skikkelig svar på det går de videre  og gjør det igjen og igjen helt til det går galt.

Psykologer har ikke nok fokus på dette heller, i alle de årene jeg gikk til psykolog var det ingen som sa noe om dette.

Og plutselig når jeg blir frisk og prater med psykologen min sier hun ” det var kjekt å snakke med deg igjen. ‘ ,Janne Britt.  Og alle begynte veldig tydelig å behandle meg som om jeg var født på ny.

Jeg har bare gått for Janne, og det som var så rart med dette var at jeg fjernet jo Britt fra navnet mitt i et type forsvar for å beskytte den andre halvdelen av meg selv(mitt navn) . Når jeg kjente at jeg var på veg til å gi slipp på alt det vonde, og ruse det bort.

Helt uten å tenke over det. Så fjernet jeg navnet mitt, før det skjedde alt. Og det jeg ikke viste var at jeg også fjernet meg med allt mulig annet ufrivillig også. Når jeg skulle ruse bort følelser.

Vi kan ikke få det ene uten det andre. JING-JANG.

Det er noe jeg har tenkt på i ettertid.

Det rarest av det hele er jo at folk begynte helt på eget initiativ å si hele navnet mitt , uten å tenke seg om uten, å i det hele tatt vite noe om denne diagnosen.  Det var jo ganske ekkelt for jeg skjønte ikke på den tiden hva som skjedde , som jeg sa trodde jeg det var  noe gudommelig som hadde skjedd etter alle bønnene mine til Gud.

Jeg ba ofte om å få tildelt de samme egenskapene,og redskaper jeg ble  tildelt når jeg ble født. For at jeg hadde mistet det.

Derfor , føltes det hele så gudommelig ut. For det var jo akuratt dette som skjedde.

Jeg ble tildelt de redskapene og ble født på nytt.

Og nå , er det så mye jeg ikke husker av det i rusen, mye er glemt. Men det er en ting som fremdeles er den samme, mine følelser for en person som ble til før jeg begynte å ruse meg.

De forble det samme, og er der fremdeles. Men jeg har bedre vet ,og mer inn imellom ørene nå i dag til å gå etter noe som er forbudt kjærlighet. Og å gå rett i samme feiler jeg har gjort før om igjen.

Og for å utsette meg selv for det styrte gang ,gjør jeg ikke om jeg så hadde hatt en mnd igjen å leve.

Måtte vært lobotomert i såfall. Neida. Men det skjer ikke igjen, men jeg følte sånt for å dele  dette her for dette er livsviktige erfaringer jeg har fått tildelt , for å lære av. Og jeg tenkte at vist jeg kan bruke dette som redskap til å holde meg i trygge omgivelser, og satse på ett godt liv og takle triggere med, så kan kansje flere også bruke dette.

Der er ikke så lett å trykke på publiser, kjenne jeg nå. Men jeg må bare få det overstått , det vil gi en bedre forståelse av alt og hvorfor jeg blogger og hva som skjedde som gjore at jeg klarte å bli rusfri og redskapene er ganske viktige. Og så langt har dette hjulpet meg, å ta noe så vondt å bruke det til noe så godt, som ett redskap. Det er en skam viktig ting å kunne gjør. For det er det eneste godt man har ut av det dårligere traumatiske vi har vært igjennom – å hjelpe andre og å bruke det for oss selv til redskaper som gjør at vi kan endre det til det bedre.

Å skjønne at vi har ett problem, og å få lov til å se det  problemet tydelig ,er den største gaven vi kunne fått i slike situasjoner for det gjør at vi faktisk kan gjøre noe med det der å da.  Endre det.

Håper det her kan være til hjelp for deg eller noen du kjenner. Og at det ikke var så alt for galt skrevet , men jeg ville bare være helt uten filter for å få beskrevet dette på rette og sanne måten og ville gå dypere for å gi den forståelsen og følelsene som henger i det til dere.

Og jeg har ofte tenkt på at når man forteller slike ting er det alt folk ser om oss, men jeg vil ikke tro det om folk. Jeg vil tro at mennesker er bedre enn som så ,og at alle kan se dypere enn dette.

Alle vet jo at hvert ett menneske,og en selv  har alle sin bagasje,og da når en kan se det blir det mye lettere å la være å dømme. For jeg selv, vet også at det er folk her som har hatt det så mye verre og måttet oppleve så mye mer vondere å mer ekstreme ting enn meg. Desto mer vi deler slikt , desto mer skjønner folk at de ikke er alene. For vi er mangen survivors,warriors og det gir jeg min respekt til, de som deler, tørre å dele  noe personlig som kan hjelpe andre.Jeg har sett mye av slikt for tiden. Og det gjør det litt lettere for meg også å del.

Vil ønske deg en super fin dag husk : du fortjener alt det beste aldri gi slipp på deg selv.

Jeg er her også for den som skulle trenge det , spør i veg. Trenger du å prate så gi meg en lyd så kan vi kontaktes å prates litt.

Tusen takk for at du følger meg på min reise, leser bloggen min abonnerer på YouTube kanalen min. Hjelper meg også da å oppnå en drøm jeg har om å nå lenger.

Og det betyr så utrolig mye for meg spør om hjelp, og rekk ut en hånd til andre som trenger hjelp det er så viktig for at alle skal ha det bra

Stor klem fra LUCKYLUKA.