OK, nei det er absolutt ingen lett sak å få seg opp av sofaen og gjøre ting man også selv har så veldig lyst å gjøre når man har de dagene her nei.

Jeg har i hele dag reist meg opp, begynt å vaska fordi jeg skulle bake noe jeg virkelig elsker å gjøre. Også har jeg skiftet vann på maler kostene mine fordi jeg også elsker å male, men deretter går jeg jo rett og setter meg igjen. Denne ræva mi er blitt heavy i det siste ass!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Skulle tro den var 200 kg alene ! Ikke kødd, jeg prøver så hardt å reise meg, men automatisk er det som en magnet festet til denne forbaska ræva mi som drar å drar til den slår seg rett ned på sofa puta.

OG jeg satte pc-en klar for å begynne å blogge tidlig i dag morges, den har stått helt til nå klokken er nå 17:00, jeg våknet kl 8:00 liksom. Jeg forstår ingenting for dette er normalt sett veldig ulikt meg.

Jeg er Full av energi, adhd og løper stortsett til jeg ødelegger meg selv uten å ville sitte i ro i det hele tatt, så jeg forstår jo ingenting nå.

Mon tro jeg tenker å grubler.

Ikke bare fordi jeg ikke får meg ut av den forbanna sofaen, nei ,men fordi jeg også mister noen jeg kjenner 2-3 ganger i året hvert år, og ofte før julaften og etter nyttår. Who`s next liksom? Det får en til å gruble. Og det kuynne vært meg, det kunne vært deg og slike tanker går jo. Fordi jeg var i rusen i 14 år, og er i live men denne gangen var det vanlig hjerteproblemer liksom. Og innser da hvor heldig jeg har vært som har så mye slitasje på kroppen både selvpåført og ikke selvpåført. Men man kan ikke slutte å leve , selv om man sørger. Og grubler og tenker. Så jeg vil veldig gjerne opp av denne sofaen. Men det er også andre ting som holder meg tilbake. Vekten av denne bagasjen på 200 kg. Jeg skal ikke ramse opp alt, men noe jeg føler for å få ut i dag hvertfall.

Også fordi jeg har en lege som jeg ikke får tak i igjen som jeg også skulle ha prata med med tanke på lappen, og uførestønaden nå som jeg har fått rønken svarene mine, og det viser at jeg har prolaps, forkalkninger og heftig slitasjer i korsrygg og håndledd, og siden det er begge steder så er det antageligvis i kneer også andre steder som jeg får heftig smerter i. Og da har jeg i det minste fått svar på hvorfor alt er så tungt og vondt. Men så går det ikke ann å gjøre noe med dette her. Så jeg er vell kanskje litt oppgitt også?

Vi har alle de dagene uansett, ikke for å syte. 

Men jeg tror det er vitkig å også få frem de her drittdagene, ikke at alt er dritt i dag egentlig, men jeg føler kroppen henger på slep bare. Og humøret mitt var ganske ok i dag. Men det at jeg ikke får kroppen med meg sliter jeg med for jeg har så mye energi og vil gjøre så ekstremt mye at jeg går bokstaveligtalt på hodet.

Bilde:

Og jeg har prøvd å dra meg opp, og nå sitter jeg nede igjen så i det minste kan jeg skrive imens jeg sitter tenker jeg. Så da får jeg kanskje kommet meg opp av sofaen også når jeg har tømt litt av denne bagasjen på bloggen min.

Men det er viktig for årsaken jeg blogger er jo for å vise at alt går ann, og kanskje inspirere andre til å også komme seg på beina. Men selv om man er på beina vil man også få drittdager, men det er viktig å tenke på at alle får de dagene. Vi er ikke alene om det. det sviver opp, og det sviver veldig kjapt ned igjen, men å få seg opp igjen rimlig kjapt er viktig.

Jeg gir meg ikke.

Jeg gir meg ikke, fordi jeg vet hva det fører til om jeg gir meg på de her tunge dagene. Og det er ikke nærhet av russug og slikt, neida. Det er en helt vanlig tung dag bare slik at ingen misforstår. For det er noen av de som tenker oj hun er rusmisbruker, og har en tung dag ja da sprekker hun. Neida ! Det handler om å vite at dette her er helt normalt, du og jeg, og alle andre har de her dagene. Og man må lære å håndtere de, deal with it ! Å ikke trykke seg selv enda lenger ned i driten. Og jeg har ikke negative tanker og slikt, som russug og følelsene som blir dratt mot rusen. Nei det er så enkelt som at jeg sliter med adhd og når ræva henger etter, så er det helt forferdelig med alle kriblingene inni kroppen, det kiler, og pirker i meg, med maur i beina og det å ikke få bruke denne energien gjør meg fedd up.

Også da prøver jeg klart å komme meg opp av sofaen men jeg er ikke vant med dette med mindre jeg har slitt meg helt ut dagen før. Da blir jeg slik. Og det er fordi jeg gir så mye mer enn hva kroppen min med den grad av slitasje jeg har påført den tåler. 14 år i rus, det er ingen spøk på kroppen og helsa nei, og det merkes veldig godt. Noen ganger føler jeg meg som e 70 åring i rygg, kneer, ledd, fingre, albuer, ankler, hæl, nakken, og migrene og svimmelheten og blodtrykksfall osv.

Unge rusmisbrukere les dette, mine tanker, erfaringer, osv

Og da blir jeg ganske forbanna, lei meg, frustrert og tenker veldig mye på de!

Når jeg ser at unge  mennesker velger å ruse seg på tross av denne informasjon vi har i dag på internett om alle mulige skader man får av det, fysisk og mentalt.

Hva det gjør med de man har rundt seg ikke minst.

Nå var det netopp en 13 -åring her som ble tatt med extasy , og derfor skriver jeg dette.

Det er morsomt i starten, alle er greier og du blir tatt imot med åpne armer. Plutselig ha du gode venner. Trodde du. Men gjett hva ,livet ditt du en gang hadde , er over i det du trør over denne grensa.

Its just a game ! Nothing personal. Puh. U think? This shit gets the most personal it can get. U get what u gain for- luckyluka

” U get what u gain for”, Og det er sant, og du vet ikke en gang hva du peker deg inn på. Hva du går for, du aner ikke en gang litt av det. Fordi det du sikter deg inn på , er bare det vi som har vært der vet hva er for noe. Det er ikke ting som de skryter av, skriver på nettet, og sier de har gjort for å si det rett ut. Det ville incriminate hele gjengen om det var så åpent om alt som skjer der. Jeg skriver litt om dette, men går aldri helt inn hva som “egentlig ” skjer.. Og jeg skriver aldri navn. Og det er skummelt for man vet ikke hvem som er hvem der i det hele tatt. Man tror de er venner, men ingenting er vennskap for venner påfører ikke hverandre smerter. Traumatiske hendelser, for en brukerdose med stoff hvertfall ikke! Og jeg er redd for vår neste generasjon ! Virkelig. Jeg er redd for våre barn, våre søsken våre brødre , guds barn ! For dette er djevelsens verk indeed.  Og jeg sier det rett ut, jeg var ikke grei i det hele tatt selv når jeg var der. man blir styrt av rusen, og man vil så gjerne gjøre godt men ender med å gjøre vondt. Og man kan prege ett helt liv, en hel familie uten å mene det. Det skjedde så fort. Og helt utenfor kontrollen vi har, det er ingenting som heter kontroll der. Man kan ikke ruse seg med kontroll, man ruser seg for å miste kontroll! Så det er veldig motstridende å tro det.

Jeg blir tankefull, og tenker hadde de bare vist hva som er bak de dørene så hadde de løpt gråtende hjem til mor å far. ! Hadde de bare vist alt jeg har sett og opplevd, og hvordan denne tryggheten vi tror vi lever i ble knust i titusen biter. Og hvor latterlig det er at politiet beskytter oss er. INgen kan beskytte deg der, ikke en gang du. Ikke mor å far, ikke politiet, ingen, fordi man blir ingen, av ingen betyding og uten rettigheter. Og alt vi sier kan og vil bli brukt imot oss. Også på toppen av det hele tror mange unge at det er kult. WTF.. Og jeg mener seriøst, det er ikke kult å se at dine venner får skam bank, det er ikke kult at noen kan gå inn i ditt hjem å ta alt du har i fra deg over 50 ganger uten å en gang bli tatt for det, og det er heller ikke kult av din veninne blir overgrepet på, og saken blir henlagt på grunn av manglende bevis selv om det både er vitner og bevis liggende rundt. Og det er bare noe av overflaten av hva en vil oppleve i det livet en velger. Og det er ett kriminelt liv, og ikke uten grunn har de stemplet dette med kriminelt. Det er så mye mennesker ikke vet om før de kommer dit og får oppleve det og de skruer seg helt av , kan verken føle, tenke 2+2 eller ei er tilstede. Fordi det er forsvarsmekanismen som slår til, og du skruer av for det gjør så forbanna vondt at du klarer ikke å føle på det mer. Og du mister deg selv helt inn i dette. Og det du trodde var viktig, og virkelig , er piss , og det som du burde drite i, kommer med så store byrder og betydning for deg og bare deg alene betyr det hele verden, imenst de rundt deg vil se på deg å tenke: harregud har han/hund ikke noe bedre å bry seg om? noe mer å ta seg til?

Du prøver å bry deg om de du har rundt, du hører hva de sier men du klarer ikke å ta det inn til deg eller å gjøre noe med det. Hvordan hjelpe andre når man har så lite tilovers for seg selv tenker jeg da.

Og sakte men sikkert vil foreldrene dine skjønne at de er rådville, de forstår ingenting og tror du hater de så mye som velger å gjøre alt det du gjør , er det trass? er det noe foreldrene dine har gjort? Og du er syk, og ingen ser det. Og det blir lagt en vekt på at du er forandret, de kjenner deg ikke ingen, du er ikke den samme som du var, og tilslutt har de mistet deg, ikke fysisk, men kunne vært fordi det er nesten like galt. Og det fordi du blir mer og mer trukket inn i dette, og de blir mer og mer usynlige for deg desto mer dritt du putter i deg, og ikke nok med dette så er det alt du går igjennom i det livet som ødelegger deg, setter spor og preg i deg store kutt, og arr som aldri går bort. Og det blir vanskeligere for hver dag å se alt du har / hadde i livet, hvor lite ensom du egentlig er, at du har folk rundt deg, dette blir du helt blind for. Og midt inni dette så vil du kanskje slutte, noe du trodde du kunne klare om du ville selv, men du er jo blitt blind for gode minner du har , familien din, empati, sympati, anger, og mindsettet er helt snudd oppned, og du finner deg selv be til gud, gud vær så snill å gi meg mine redskaper tilbake slik at jeg kan finne meg selv igjen. Som du kaller det. Du må finne deg selv igjen bare, og du leter å leter men på vegen dit blir alt bare verre. Og det stopper ikke der langt i fra nei. Du havner på sykehuset for overdoser du trodde du hadde kontroll, men forstår egentlig ikke hva som skjedde. Så din frykt setter en stopper for å føle noe særlig om dette, så du kommer tilbake igjen på sykehuset, med akuratt samme overdose, og tenker hvorfor lærer jeg ikke? hva er galt? jeg lærer vel til slutt. Og den neste kan bli din siste. Du vet aldri, fordi du mister deg selv og du mister alle følelser, og alle tråder du hadde til din familie, følelsesmessig emosjonelt, fysisk kontakt , du ser de er der, men du føler de ikke. Og det som er det vanskeligste er at du ikke ser dette selv på denne tiden. HVordan skal du da kunne gjøre noe med det? Spør jeg deg, unge bruker.

Er det ikke mye bedre å bare bite i det sure eple, og la det passere hva enn det er som gir deg tanken på å dra denne vegen ? Se deg rundt, Det kunne vert så mye verre, Tenk på det.

Hvorfor tror du når de har vært der en stund at de vil snu igjen? Bli rusfri etter hvert som de blir eldre? Og har sett nok, opplevd nok. Og hvorfor tror du at det tar flere år før de klarer det? Og må si det at ingenting blir som før igjen etter å levd dette livet. Du får aldri tilbake det du en gang hadde selv om man blir rusfri, frisk så må man også leve med alt man selv gjør, og hva andre har gjort mot deg. Det tar flere år i terapi, og alikevell er det vanskelig. Det beste er å unngå det om man kan. Og det kan bli bra igjen om man tar tak nå, og ikke utsetter det hele tiden men en hel del unskyldninger som at det ikke er rett tid. Man venter på rett anledning, man må bli klar osv. Drit i det, hopp ut i det. Bli ferdig med det sier bare jeg . Jeg tenkte med meg selv :” hva er det jeg venter på, om jeg virkelig har lyst å gå ut? vil jeg så må jeg jo gjøre det da. Ikke vente på rett tid, til jeg er klar fordi jeg blir aldri klar med mindre jeg prøver, begynner ett sted.

Vil du ut å gå tur, så går du ut på tur, man venter ikke. Samme går for om du skal spise, er sulten, så spiser du , man venter ikke til man ligger døden nær av sult liksom.

Vist du er glad i de du har rundt deg, deg selv så velger du å la være å gå inn i dette her. ingenting godt kommer ut av det. Og dette kommer fra meg som til og med har sittet med for og imot tanker på dette. Gjorde alt eg kunne for å beholde begge deler, og det går ikje. Og det var bare for jeg va redd for hva jeg skulle komme tilbake til når jeg hadde ødelagt så mye for meg selv og alle rundt meg. Redd for å bli fysisk dårlig, under abstinens, og frykten for å måtte føle på alt igjen. Men la meg fortelle deg du som allerede er kommet inn i dette og vet hva jeg prater om, alt er bare midlertidig, alt går over. Og det er ett løfte. Og de som bryr seg om deg, vil tilgi og bare være takknemlig for at du velger å komme tilbake til de igjen.

Og om du ikke har noen å gå tilbake til, skal jeg love deg at det finnes så mange gode mennesker der ute som vil elske deg , ta deg imot med åpne armer, og bry seg, og være din venn, kjæreste, starte familie med deg. Jeg har sett mye av det i det siste. Mennesker som ønsker kontakt med andre legger ut innlegg, og de f det kjempe fint sammen som venner, går på kafe, kino, reiser sammen osv. Feirer til og med jul sammen. For vi er ALDRI alene om det hva enn det er vi går igjennom <3

Og der var jeg igang, med bakingen alt jeg måtte gjøre var å begynne ett sted så fikk jeg meg opp av sofaen. Nå har jeg skrevet blogg noe dsom var ett gjøremål for i dag, så over til neste gjøremål. Ha en strålende fin dag alle sammen.

Stor klem fra Luckyluka. <3 Gud velsigner deg.