Sure thing, jeg ligger her i senga midt på natta og skriver blogg innlegg.
Jeg har både hatt latter, gråt og glede om hverandre denne natten her, først fordi jeg prøver å holde motet oppe. Men også tårer for gamle traumatiske opplevelser som kommer opp i ny og ned. helt uten videre popper det opp stadige minner, vonde minner jeg tidligere i nuet lo bort , når jeg egentlig var livredd.
Jeg har egentlig en lidelse , mistanker om lidelse fra psykolog,som heter pretend mode, det går mye ut på å late som alt er fint, at jeg har det bra. Og da også le bort alt når jeg er redd,bekymret,lei meg og så videre.
Mye er fordi man må spille så forbanna tøff der jeg har vært, fordi man opplever så enormt mye og man kan ikke legge seg ned å gråte,så man ler det bort.
Også vet jeg at veldig mange er som meg i det miljøet, de vil gråte men i stedet for ler de. Også kan en sitte å prate om noens død med et smil om kjeften. >Helt uten å være glad, med tvert motsatt være lei seg med smil om kjeften.
Ja det høres jo ikke bra ut, i det hele tatt men slik var det. Og nå når jeg er frisk kommer jo alle de rette følelsene, til hver og en traumatisk opplevelse opp igjen, som en redegjørelse.
Så jeg gjenopplever alt som har skjedd, en ting etter en annen ting som var traumatisk, smertefull og elendig. Men de kommer sjeldnere såklart. Og what doesn’t kill you, makes you stronger tenker jeg bare. Så jeg lar det komme, også er jeg ferdig med den delen helt til neste del kommer.
Jeg kom hjem i forgårs, hadde gått tur med hundene og var akkurat kommet inn i stuen min, så smeller det med kraftig støt smerter strålende inn i hodet , panna midt mellom øynene, og pang rett bak i hodet. Og med dette kommer det synsforstyrrelser i stor grad, jeg hadde jo søren meg julelys blinkende i alle slags farger, gul, grønn, blå, rød, oransje, lilla som en halvsirkel i venstre synsvinkel. Og jeg ser ingenting, går i brusflasken på gulvet. Prøver å sette meg ned å slappe av litt men en sinnsyk hodepine slår meg fysisk i hodet. Og jeg prøver å ta smertestillende men ingenting fungerer.
Så kom jeg frem til at dette var akkurat det samme som hendte for cirka 6 måneder siden, bare den gangen i akkurat samme øye fikk jeg grå blurry ,flimmersyn i stedet for de her fargene. Også gikk det kjappere over, og ikke fullt så smertefullt som denne gangen.
Migrene anfall, seriøst? Tenkte jeg egentlig ikke var så galt, men jaggu steike så vondt det var. Heftig anfall, smertefull hodepine, og ikke kunne se noen ting i venstre syn.
Jeg har fremdeles vondt etter dette, og det hjelper ikke med smertestillende og akkurat når jeg kommer på at jeg må ringe legesenteret så er det stengt tidligere på grunn av juletiden.
Jeg skal ringe de i morgen, må ha noe på lur til neste migreneanfall for jeg takler ikke neste gang uten noe smertestillende igjen. Også tre dagers varighet nå snart. Trodde ikke migrene var så vondt. Jeg har tidligere hatt stjerner i synet før en hodepine, men aldri fullt så gale som det her nei.
Jeg må også snakke med legen om sertifikatet på bil, som jeg skal søke om, og uføretrygd siden jeg nå har fått svarene på rønken og de kan ikke gjøre noe med det visstnok. Store slitasjer i håndledd og korsryggen, og mye forkalkninger. Og dette blir bare verre , veldig fort også. Så egentlig ser jeg ikke meg selv klare å jobbe fordi jeg kan aldri forutse hvordan neste dag blir, eller om jeg våkner med en låst rygg, og nakken hovner opp og forårsaker enda mer hodepine og slikt. alltid noe vet du. 12 år i rus helvette, traumatiske opplevelser, anspenthet , skuldrene opp, og thriving, man kommer aldri ut av dette like hel. tvert imot man kommer ut av det med en helse til en 80 åring. Også likevel er jeg glad i livet, lykkelig og smilende.
Jo, alle har ups and downs, men slipper ikke unna. I morgen tidlig tenkte jeg at jeg skal begynne dagen med å re opp sengen. Noe rektoren min sa til meg en gang.
Om man bare står opp, rer opp sengen hver dag, da har man hvertfall en oppredd seng å komme hjem til. hehe Jeg syntes den var så god, den satt seg hos meg. Det er jo litt til trøst om man alltid kommer hjem til en oppredd seng om dagen ikke gikk helt som planlagt.
Og jeg tenker jo ofte på hvorfor jeg har så vansker med å holde på morgen rutiner, og repetere en ting som å re opp sengen hver morgen. og tenker på at jeg har jo ingen problem med å ta meg en kopp kaffe og en røyk om morgenen, hvorfor skal det å re opp sengen være noe annerledes? Det trenger ikke, så jeg tenkte jo at jeg kanskje overbeviste meg selv nok til å klare det. Jeg gjøre det jo selvfølgelig på daglig basis når jeg er i rutiner, går på skolen og frisk i formen. men ikke når jeg har ferie og er syk, da er jeg slurv slik. Også har jeg malt i dag, malt over noe gammelt , og begynt på nytt. jeg kan ikke legge ut bilder fordi det er en gave , overaskelse så da skal jeg heller legge ut bulder når det er ferdig , og levert.
Men det er ett trippel bildre, med akryl som jeg prøver meg på da, så jeg tar meg egentlig ganske god tid, tolmodighet, og koser meg med det imenst jeg stepper ut av komfortsonen min. Min komfortsone når det kommer til maling er , copy, naturbider, mennesker ol. Jeg er jo ikke kommet så langt så jeg må gå ut fra min komfortsone for å lære ting, så abstrakt er det jeg holder på med nå faktisk. jeg har prøvd litt forskjellig, slange, treer, svart,hvitt,grått, og grønt. Men jeg finner det å være veldig vanskelige farger så jeg har gått over til abstrakt og håper at vedkommende faller for det når hun ser det. hehe.
Akkurat nå ligger jeg senga og ser på s.w.a.t team, netflix, og jeg ser for meg at jeg ville blitt en sinnsykt god agent, undercover. hehe, neida. Men jeg digger slike programmer, fordi det er veldig underholdende, men jeg tenker jo også på hvorfor Norge ikke gjør likt selv, de går jo etter små fiskene, når de burde gå til store fisker, men jeg tror ikke de helt vil utrydde narkotika, for da har de jo nesten ingen jobb for store deler av den jobben handler om å gå etter narkomane, og ta de som trenger mest hjelp. Hadde god tro på rusreformen helt til jeg hørte om de unge som misbruker denne reformen. Det at de kan ha en brukerdose og fem på seg for om de skal i møter er det jo veldig kjipt å være syk med abstinenser før møtet, da møter de jo ikke opp, been there done that , men det skulle vært aldersgrense på denne reformen, for klart de eldre må jo få ha brukerdosene sine slik at de kommer seg på møter og slikt. Hvertfall når det kommer til subutex, metadon osv slike medisinske behandlinger. Jeg selv ble fratatt 1 mg subutex , når jeg skulle på møte dagen etterpå. Og det var ikke kjekt ! Det var ikke mye, men for meg som ikke hadde mer til neste dag var det veldig stor ting for jeg skulle ha det for å komme meg på møte. også hadde jeg kanskje syklet noen km for å hente det også i dritt vær. Alt for å prøve å komme meg på møte neste dag.
Jeg mener om staten hadde bare lyttet på hver og en av de som bruker stoff, spurt de hva de trenger. også prøve å hjelpe de med akkurat denne tingen så ville de gjort mer enn de har gjort på 10 år. På en dag, og gitt et utrolig stort fremskritt, med å holde samfunnet trygge og fri fra narkotika. jeg hater stoff, jeg er helt og holdent på den andre siden av det hele. Fordi jeg har ikke fått noe godt ut av det, og heller ei ble jeg behandlet bra av verken stoff eller miljøet. Og det er ikke menneskene selv som er slik, men rusen styrer de til å handle dårlig mot andre, og ikke klare å tenke klart nok til at om det de gjør nå er til den personens beste eller ikke, og de handler ofte med gode intensjoner, godt hjerte men rusens påvirkning gjør at de ikke ser hvordan de egentlig burde håndtere situasjoner. Men bak hver og en dritt holdning , finnes det ett godt menneske i nød, som så inderlig vil finne seg selv igjen. klare seg bra, få ting til. og noen andre kjenner virkelig ikke til noe bedre.
Så har du de som faktisk ønsker å leve slik, de velger det og de liker det, og hvordan de velger å leve er helt og holdent opp til dem så lenge de ikke skader seg selv og de rundt, eller uskyldige. Så skal man faktisk respektere andres livsstilsvalg, men i noen tilfeller er folk alvorlig syke, og vet ikke om det selv fordi denne sykdommen og rusen sammen har tatt helt over, og de tror bare de har mistet seg selv litt og at de kan finne seg selv igjen.Men det er ingen lett sak å finne noen som er gjemt bak en fasade, traumer og smertefulle følelser har satt en inn i forsvarsmodus, og låser seg helt , lenger å lenger bort fra kroppen, bevissthet. Nei da trengs det tålmodighet, tid, ressurser, hjelp og motivasjon til, for å klare å finne seg selv igjen. Men ikke nok med det, familien har stor påvirkningskraft her, om personen finner seg selv igjen.
Jeg kjenner veldig mange der, og en av mine egne er faktisk der selv. og til og med jeg som har vært der føler meg rådløs, og vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg vet at hvis en blir påminnet om hvor mye en selv er ønsket fra de nærmeste, og hvor høyt en er elsket,savnet, og hvor velkommen en er tilbake har mye å si. Og man må liksom bare fortsette å dra, å dra å dra i denne personens bånd til familien for å få personen tilbake igjen. Lite glimt fra barndommens gode minner kanskje ? Ja den kan være en liten oppvåkning, men så faller den tilbake igjen til den tomme , ensomme, mørket, men for hver gang man drar litt, og ett nytt minne popper opp, påminnelser om det kjærlige bånd man ble oppvokst i, kommer en ett steg nærmere til å “våkne” opp igjen. Å bli mer tilstede, og når en er helt tilstede igjen, da må en bryte inn med en gang, og dra personen ut av de her omgivelsene som uskadeliggjør så enormt mye hans tilstedeværelse.
Jeg skriver dette i håp om at det kanskje kan være til hjelp for noen andre i samme situasjon. Men personlighetsforstyrrelser er mer vanlige enn man tror, og de er skremmende, og enormt vanskelig for å gjøre en livsstilsendring når man ikke har seg selv lenger. Noe man må ha, noe av seg selv, sine meninger, mål, alt en står for, og hater, og det en ikke liker, og liker, og vet , kunnskap, og tro for å klare å gjøre de valgene som er til det beste for oss selv. men for å i det hele tatt ha en sjanse til å bli mer tilstede hjelper det med rusfrie perioder, også holde seg så lenge man klarer er den beste forutsetningen for å komme seg tilbake i seg selv, få personligheten sin tilbake. og bli tilstede igjen, mentalt.
OM du i det hele tatt føler, at du ikke føler deg selv lenger, da er dette ett av faresignaler for at du holder på miste deg selv. Og føler du at du ikke er deg selv lenger, kjenner deg ikke helt igjen ? ikke husker din yndlingsfarge? musikk? hobbyer? interesser? Da bør du virkelig tenke på å komme deg hjem igjen, tilbake til dine folk, og bli rusfri, kvitte deg med alle negative omgivelser, som har denne negative effekten på deg. For det er ikke noe å tulle med, du har bare en av deg selv, og du har bare ett liv, ett hode, ikke spill det bort. Foruten dette, er alt virkelig helt svart, og du får ikke et nytt liv. Bare en anbefalning, søk hjelp enten hos dine nærmeste, eller systemet. Men du kan også spørre meg her i kommentarfeltet om du lurer på hvor du kan oppsøke hjelp, også anonymt. Jeg hjelper gjerne. Og jeg har gått til psykolog i 12 år, men det viktigste er å møte opp på hver en samtale, det er en god start for å lykkes.
Jeg ønsker virkelig alle godt, og håper dere som mine lesere har det bra ! Jeg er her for dere også om det er noe dere lurer på. Og jeg kan en del om nav, rusbehandling, systemet, barnevern, fosterhjem, psykiatri, og slike behandlinger, behandlingsplasser jeg kan anbefale er borgestadklinikken, det er på topp for meg hvertfall, denne plassen er så inderlig god, og varm og ble som et hjem for meg. Mange gode personal som virkelig jobber fra hjertet, og du får god oppfølging, rutiner, behandling, psykolog, jordmor på gravide enheten, det er den beste plassen jeg har vært på.
Også kan jeg anbefale poliklinisk behandling på haugaland a senter, der har de mange gode psykologer, også mødrehjemmet drives av en fantastisk dame. Også har du evangeliesenteret, jeg kan anbefale, ikke vert der men kjenner gode mennesker som er med å driver det. Og kjenner folk som har vært der, som virkelig skryter av det.
NÅ må jeg legge meg, måtte bare få ut noen tanker.
Og ikke glem at alt er bare midlertidig, alt går over på godt å vondt. Og jeg vet at mye av dette som vi bærer på, som vi har gjort mot andre når vi ble kontrollert av rusen, skammen, anger, skuffelsene, sorgen, samvittigheten som tynger oss ned når vi prøver “reise oss opp. Det hindrer mange for å lykkes når de blir rusfri, de sprekker fordi dette blir alt for tung. Så er du en av pårørende til rus, vær så snill å husk å ikke rippe opp i ting, gamle ting , En må tilgi, og legge det bak seg om man ønsker at de man er glad i skal lykkes. For denne byrden er ganske tung å bære på, alene. For ett menneske som prøver å klatre opp igjen, og forbi alle denne bagasjen er det ikke lett når en stadig blir påminnet alt det vonde en har gjort. Og for deg som klatrer, kjør på, det vil bli sjeldnere etter noen ganger, og etter hvert vil de også bli veldig kortvarige. som små flash. Tankene og følelsene må du bare slippe ut, håndter det, og så vil de ikke komme opp igjen, aldri de samme. Og tilslutt vil du ha bearbeidet de alle traumene, og sorgene, samvittigheten du bærer vil jo være der, men den vil bli lettere å leve med. Man må sette seg inn i det at ja men har gjort galt, men man må lettes og la oss sette av litt av denne lasten med at vi gjør alt vi kan for å unngå at dette skjer igjen. og tilgi oss selv , det er vanskelig man må gjøre det for å komme oss videre. Og det aller viktigste, bearbeid i det ting kommer opp, der og da. Kun på denne måten kan det bli bedre.
Jeg har mye ikke bearbeidet, men alikevell så mye bearbeidet allerede, fordi jeg lar tårene komme når flash bildene av tidligere traumer, anger, samvittighetsfulle øyeblikk kommer til meg. Og nå varer det kanskje bare 5-10 minutter for hver gang. Og de blir veldig sjeldnere. men det er ikke noe som går over , bare på en tårefull natt. Dette er noe man må bruke tid på, tenke seg til alt den tiden man brukte på å fylle livet med denne dritten, vi må sikkert doble det for å bearbeide det til å bli lettere å håndtere, og leve med. Til at vekten og lasten på våre skuldrer skal bli litt lettere. Hva gjør man ikke for å få leve, når man har vært død så lenge?
Ja det endrer synet en hel del på livet, og det å leve når man har gått i dvale, vært død, overdoser, og zombie modus i 12 år. Jeg har hatt de årene, men for andre har det kanskje gått 30- 40 år, og jeg synes dette er lenge med 12 år. Men det er samme metode for alle uansett hvor mange år de har hatt. Det er bare kanskje enda mer å bearbeide. Men det går over, det er ett løfte fra meg til deg, det blir lettere, man må bare aldri gi opp. For gleden kommer vår veg ! Du skal se ! <3
Du fortjener en sjangse i livet til å gjøre alt rett ,du fortjener tilgivelse , og Gud velsigner deg for at du er god. Prøv å gi livet en sjangse , du vil ikke bli skuffet.
Og jeg vil si at jeg er så lykkelig nå, jeg har det så bra på tross av dårlig helse da vel og merke. Men alt er på stell , og jeg sliter liksom ikke noe med rus sug eller rusproblemet i seg selv. Det jeg sliter mest med er de her flashbacks som kommer inni mellom. Men hva er vel det , i forhold til p måtte oppleve det om igjen å om igjen , hvorfor ikke endre det når man selv sitter på makten til p faktisk høre det bedre i morgen ? Jeg mener alle fortjener å få kjenne på denne gode følelsen, lykken. Og kjærligheten. Når man finner seg selv igjen , er noe helt ubeskrivelig og hele hendelsen skaper en indre kjærlighet , fred , og tilgivelse for alt annet som skjer. Og man har da igjen kontrollen man minste og kan faktisk sørge for at man ikke gjør de samme feilene om igjen. Vist du fikk muligheten til p endre pp din største anger ? Den lå rett foran deg , og du står ved ett veg kryss. Ville du gått samme sirkelen ? Eller ville du faktisk gjort det annerledes ? News breaker , du er faktisk ved dette veg skillet hver dag , hver time ,hvert sekund. Hvorfor vente ? Du har det forann deg nå. Her og nå. Kan du gjøre de samme endringene som du har tenkt på lenge.
Det kommer ikke noe bedre tidspunkt enn det du blir gitt forann deg her å nå.
Go for it , du vet du fortjener det !
Det kjekkeste jeg vet , er faktisk når jeg møter min gamle omgangskrets og de sier de er på veg til behandling og har klart å holde seg noen uker , måned , for da vet jeg at det kan bli til ett år , to år , livet uten det er håp. Og det føles så godt når jeg ser at de bryr seg om seg selv nok til å prøve å gjøre endringer. Og de har min fulle støtte ! Respekt , og jeg heier på dere alle. ! Ikke glem det.Jegvhar ikke glemt hvor jeg selv har vært. Stor klem.
Mvh Luckyluyka. Stor klem.
