Jeg føler at jeg er virkelig nødt å sette meg ned å skrive ett innlegg nå før jeg ramler helt av lasset.
For tiden har jeg jo vært syk og mye problemer med helsen men nå er jeg tilbake på skolen og får god hjelp i tilegg til å ha blitt frisk fra vannkopper hvert fall.
Men i det siste har jeg følt på meg at jeg ikke helt forstår sammenhengene av ting, og andre mennesker og at jeg er litt «lukket» om jeg tør si det.
Kanskje ikke helt «tilstede» og føler at jeg må beklage meg hele tiden for jeg henger liksom ikke helt med og hjernen bare stopper opp og så er jeg kjempe treg i reaksjonen og glemmer ting ut hele tiden.
Jeg har vært helt fin nå lenge, og så plutselig føler jeg at jeg har ramlet litt mentalt tilbake da, vist du som leser forstår hva jeg mener når jeg sier det slik?
Det er kansje normalt, men jeg er bekymret fordi jeg har jo vært syk psykisk i 1r4 år med liten mulighet for å noensinne komme tilbake til meg selv igjen. Så da deler vel andre min bekymring når jeg føler det slik jeg gjør. Men så skriver jeg det ikke for å bekymre noen tvert imot. Heller mer som en type « beklager, for at jeg er litt lost for tiden» type skriverier her nå.
Fordi jeg føler så sterkt en så stor avstand til andre som jeg ellers ikke har hatt noe særlig avstand fra, ett fraværende blikk , og kanskje at folk tenker sitt om meg for tiden lignende følelser har jeg.
Og det er da min analysering av mennesker kommer frem, og meg selv aller mest bestandig noe som blir veldig slitsomt og i tillegg blir jeg enda mer «lost» av det, og havner litt i en tåke hvor jeg ikke er helt tilstede alltid og ikke helt svarer bra eller fint, og er irritabel, følsom, og tar meg veldig lett nær av ting når jeg er slik. Og analyseringen den gjør alt verre, hvor jeg tenker « hvorfor sa jeg ikke det i stedet for det»? Hvordan kunne jeg glemme det»? Hvorfor er de sånt? Er det noe galt med meg for tiden som andre ser og ikke jeg»? Sterke tanker mer som dette her går i hodet for tiden hos meg. Og det er veldig vonde tanker som gnager hull i skallen min til alle tider i døgnet og natten, samtidig får jeg veldig lite søvn da.
Jeg er jo en tidligere rusmisbruker, og har mine skavanker mer enn de fleste . Men jeg er blitt frisk så jeg har ikke lyst å innrømme dette her nå. For hva tenker de da? Det første folk tenker da er at oi hun er sårbar og svakere enn vanlig, hun kommer til å sprekke og det første de sier til meg er: « Ja nå må du ikke sprekke da, du har kommet så langt» .. Og det er første tegnet for meg til å se at de tror ikke så veldig høyt om meg som jeg selv gjør der mtp hvor sterk jeg egentlig er. Og den er skummel synes jeg.
Og som legen også spurte meg om , har du ruset deg mye i det siste? Bare fordi jeg har helse plager som er kommet veldig godt frem etter at jeg sluttet å ruse meg. Jeg har mer plager nå med helsen enn jeg hadde de 14 årene jeg var helt ut på kjøret jo. Og det er fordi jeg er rusmisbruker jeg ikke har fått så god hjelp som jeg burde fått før nå. Fordi vi som rusmisbrukere har lite troverdighet, og vist de hjelper oss går vi ut å ruser oss igjen og får skaden på nytt igjen og alt vil være forgjeves. Nett som når man havner på sykehuset for overdose, så blir vi reddet med hjertestarter og det hele. Så går vi rett ut igjen , skriver oss ut på eget ansvar for så å komme tilbake neste dag for akkurat det samme.
Det er ingen lett sak, men også etter at jeg ble frisk psykisk haster det jo med hjelp for alt det psykiske for å opprettholde den friske mentaliteten jeg har kommet til etter 14 år i rus, helt tilfeldig når jeg kom til meg selv.
Men det at jeg går i LAR-Legemiddelassistert behandling gjør at jeg ikke får hjelp med medisiner psykisk. Man må velge: 1 ) Enten å være frisk fysisk
som følge av våres avhengighet. Ta medisin for å bli frisk fysisk i Lar.
2) Eller å bli frisk psykisk, og å få medisiner for å hjelpe å bearbeide, og opprettholde en god mentalitet.
Fordi de som går i lar får ikke beroligende eller noen form for medisiner som kan selges, og eller ruse seg på. Ifølge Lar -Legemiddelassistert behandling så er det en for stor fare og de melder leger til fylkes nemda om lege skriver ut beroligende. For vi i Lar , som vil noe i livet , og de som har gitt opp blir alle behandlet likt og satt de samme grensene for og har like liten troverdighet og rettigheter.
Og jeg som vil noe med livet, som aldri har gitt opp og vært inn å ut av behandling samtidig som vært rusfri perioder på to år, ett år , måneder og uker hele tiden. Av og på, har mindre troverdighet enn de som har gitt opp som går i lar. Fordi jeg får jo ikke de tablettene de har som man kan ta hver dag som andre spytter ut og tar med hjem bak ryggen på lar. Imens jeg og andre som ikke gjør det, vi får ikke fordi vi har jo prøvd det før. Og siden det gikk galt den gang, skal vi ikke få nye kjangser når ting går bra. Nei vi som ønsker noe i livet, og jobber hardt for det og viser at vi kan vi skal holdes nede og ikke overstige tittelen til de som har vært del av hjelpe apparatet våres fordi vi skal ikke få bli bedre enn de i noe. Få en bedre utdanning eller få lov å jobbe innen det yrket de jobber i, heller ei skal vi få bære suksessen mer enn til når vi er blitt såpass stabile at vi ikke trenger de mer. Nei da legges det til rette for oss for t ting skal gå galt som for eksempel så tar de fra oss medisiner, hente ordninger på medisiner også eventuelt slutter å tilrettelegge for at vi skal få utdanning og må eventuelt møte opp på medisinutdelingen hver dag slik at vi går glipp av over halve skoledagen og må droppe ut til slutt for vi har ikke nok oppmøte eller karaktergrunnlag.
Livet etter rusen er ingen lett sak, og nå har jeg søkt igjen om å få begynne tilbake på buprenorfin tablettene i stedet for den sprøyta de setter en gang i måneden fordi jeg er jo syk halve måneden og klarer da ikke gå på skolen fordi jeg for slike heftige magekramper, kniper og smerter samtidig som heftige toalettbesøk og så veldig akutt at jeg må være hjemme i nærheten av toalettet. Fordi det blir på kanten til ukontrollerbart. Ja det er mye informasjon her som mange tenker sikkert på som ikke passende å skrive om offentlig, men hva er da denne bloggen min til for om å ikke diskutere og dele komplikasjoner etter rus livet, og problematikken vi møter på i lang tid, snakk om flere år etter ¨å ha blitt rusfri?
Dette er veldig irreterender, fordi det er sånne små pirk hver en enkelt behandler gjør rettet mot oss, som styrer hele livet våres og utfallene i livene våres. Uten oss så har de jo ikke jobb, så om de reddet hele gjengen ut av denne dritten, og gav dem en god utdanning og ett godt liv slik at de ikke trengte de mer. Hva tror du da hadde skjedd? Nettopp, de hadde jo ikke hatt dette yrket her som vi ikke da lenger trenger. Og at jeg sluttet og gjorde alt selv, uten dem er en belastning i seg selv for meg nå etter å ha gjort det. Og blitt rusfri helt på egenhånd. Fordi jeg har vist at jeg er sterk, og da kommer det motgang her rettet mot meg og min suksess i livet. Alt for at jeg ikke skal komme lenger enn akkurat rett før suksess, og så rett ned igjen. Dette har jeg opplevd systemet gjøre mot meg så mange ganger, flere enn jeg kan telle ! På mange sleipe måter som gir konsekvenser for den som får tilrettelagt undergang i livet fra systemet. Konsekvenser som om at folk sprekker igjen, vist de får på seg sprekker og prøver som ikke var sanne. Som for eksempel vist de tar feil urinprøve og gir feil person positiv prøve så vil dette går ut over alt, samtidig som barnevernssaker og skolegang og lappen og det kan KNUSE det livet som det var godt håp og tro på. Som viste fremgang og suksess, og dermed ble det plassert motgang med store etter konsekvenser på, som er utenfor dette hjelpe apparatets hender når det er satt i gang. De tenker jo ikke på det en gang.de her konsekvensene og ikke får vi vise de at det her ikke stemmer heller. Jeg fikk ikke komme inn samme dag en gang, for å ta en ny urinprøve for å vise de at det der ikke var min urinprøve. Neida for de vet jo det! Så det kan de jo ikke ha noe av, at jeg kommer inn og motbeviser de denne feilen de har plassert i mitt fang.
Dette er bare noe jeg ville få frem i lyset her i dag. Fordi det har ABSOLUTT ALT, å si på en persons fremtid og suksess. Og dette er noe systemet ikke tar tak i og endrer, kanskje hvis de hadde behandlet de med håp for , og de som viser fremgang og initiativ til å få ting til i livet som faktiske mennesker som kan håndtere medisiner, med litt mer tillit og tilrettelegging og fjerner den frykten de har for å sitte uten arbeid, frykten de har for at vi skal få ting til og å komme langt? Da ville faktisk kommunen hatt mange flere suksesser historier. Fjerne motgangen som kommer, og heller legge til rette for ros, og gevinster for det at de faktisk klarer noe, i stedet for å tilrettelegge for at de skal feile når de begynner å bli selvstendige og klare seg selv veldig bra.
Livet etter rusen er jaggu ikke en lett sak, vi møter på så mange dømmende mennesker som sitter med makt til å snu hele livet ditt på hodet på null komme niks. Vi møter på de som alltid har liten tro på oss, og vi må kjempe oss inn i ett system der vi egentlig ikke er så ønsket.
Også må vi kjempe for troverdighet og tillit igjen, og denne kampen her er ekstremt tøff og vanskelig og veldig frustrerende når man i tillegg til alt dette skal lære oss hvordan å fungere rundt andre mennesker igjen. Hva vi kan si og prate om, og ikke prate om rundt såkalt «normale folk».
Så skal vi lære oss å fungere i hverdagen med rutiner, med en helse som tar knekken på oss samtidig som lege oppfølging og henvisninger og videre hjelp tar en evighet fordi de bare lindrer ett symptom av flere symptomer på 1 problem. I stedet for å ta tak i problemet med en gang og og behandlet det slik at det ikke kommer opp mange flere skader fordi vi lindrer jo symptomene som er jo kroppens måte å gi beskjed på og dermed går for lenge med de ekte problemene som symptomene kommer ifra.
Så har du slike som meg, som også har en barnevernssak å kjempe for oppi det hele. For barnets beste sloss om troverdighet og mer tillit for å få ha barnet mer og vi har ingen tid å miste der for barna vokser så fort. Når foreldrene endelig har kommet seg på beina bør det løses med en gang, gis mer samvær med en gang og mer kontakt og oppfølging med en gang for å berge at barnet har en forelder frem i tid også, ikke bare for en ukes periode liksom. Men slik er det ikke dessverre vi er nødt for å ta opp advokater, og møter og samtaler og rettsaker bare for å få til ett samvær til i året, og det å fjerne seg med tilsynsfører fordi en føler at det ikke er behov for det nå også i tillegg kunne ha barnet alene uten fosterforeldre med som står i vegen for det å være faktisk mor å barn med å knytte båndet og oppnå denne øyekontakten og fysiske kontakten i tillegg til den mentale og følelsesmessige kontakten som trengs. Og det å få rom til å være moren, det går ikke når fostermoren er til stede der, da slipper ikke barnet opp rom for det å være mor.
Men nok om barnevern, hva med det å klare å fokusere på utdanning også i tillegg til alt dette her? Det er klin umulig når man verken har helse fysisk eller psykisk til tider.
Men nå skal jeg ikke skremme folk fra tanken på å bli rusfri fordi det er helt fantastisk å være rusfri å faktisk få fremgang, sakte men sikkert da. Og at legene behandler oss veldig sakte og noenlunde sikkert som følge av symptom lindring . Kanskje vi da blir frisk en gang i leve tiden vår? , lol hehe.
Nei jeg grubler og tenker mye for tiden, men samtidig så har jeg veldig mye bra som foregår nå i livet mitt ! Som at jeg får en egen artikkel skrevet om meg i avisen til helgen ! Lokalt da. De ønsket å fortelle min historie også mtp på blogg og youtube kanalen min så trenge jeg dette så jeg har sagt ja, og da får jeg besøk i helgen av avisen som skal intervjue meg og prate med meg o gta bilde av meg. Det blir veldig skummelt men også veldig bra fordi jeg har en drøm om å nå langt, og for ¨nå langt i dagens samfunn via sosiale medier må vi innom aviser og tv for PR, liksom også.
Nå er det andre gangen jeg har vært på Tv Haugaland da, men ikke for bare meg selv jeg har vært for veldedighets organisasjon min mor driver. Som en av de som mottok denne hjelpen de gir ut, da jeg ikke har noe problem med å være offentlig er det ofte slik at jeg går frem for å fortelle om hvordan jeg måtte ta i bruk denne hjelpen og hva de har gjort for meg samtidig som jeg forteller litt om rushistorikken min, hvor jeg kommer fra og hvordan jeg kom dit jeg er i dag.
Men jeg sprekker aldri på rusmidler lenger, bare for litt motgang ! Rusen er ikke en del av mitt liv lenger, og dermed så er det heller ikke en mulighet for meg da det ikke er ett alternativ lenger å ta den enkle vegen ut. Jeg har ett helt normalt liv, og det er like liten kjangs for at jeg bruker rusmidler , som du som aldri har prøvd en gang. Så trygg er jeg på at det er ute av livet mitt. Det er viktig å ikke glemme at den som har sluttet med rusmidler helt på egen hånd uten hjelpe apparater og uten nedtrapping VALGTE , å gå igjennom det helvette for de ønsket dette bedre grønnere livet og en bedre helse og det å være tilstede. Også viktig å huske på at det er forskjell på noen som ikke har vært gone, helt borte mentalt og ikke kunne regnet 2+2 = 4 en gang, mentalt syk og dermed plutselig kommer til seg selv fra dissosiasjon lidelse som om hele personligheten har vært låst fast i limbo, og når en kom tilstede igjen føltes det faktisk som om jeg hadde vært låst borte fra alle rundt meg og kroppen min i 14 år, det var som å komme hjem for første gang etter ufrivillig besøk tvangsinnlagt. Man vil aldri igjen utsette oss selv for det igjen, når det ikke en gang er sikkert at vi noen gang kommer tilbake til oss selv igjen neste gang. Og det at folk sier: ja da må du ikke sprekke nå da. Det gjør meg veldig såret, fordi jeg tenker « Tror du jeg er hjernedød»? «stonecold bitch!? . Liksom, selv om de mener godt men de vet ikke hva jeg har gått igjennom for å få være der jeg er nå, tilstede og frisk mentalt. Og det forstår jeg, men allikevel er det irriterende og sårende fordi de som vet spesielt de vet jo alt dette, de som man har rundt seg og det at de da sier ja nei nå må du ikke ramle utpå, får du hjelp? Har du hjelpe apparater rundt deg nå?, jo de burde vist bedre! Og de kjenner meg, da er det så ekstra vondt at de tror jeg er så svak og syk at jeg hadde utsatt meg selv og andre for det igjen.
Det at de ikke klarer å forstå alt jeg har ofret for å få være her, og hva jeg har vært gjennom for å få lov å leve dette livet, og hva jeg var igjennom når jeg ikke fikk leve dette livet her er nok svar til hvorfor jeg ikke ramler utpå igjen. Hvorfor de tankene aldri slår meg uansett hvor sterk motgang jeg får slengt i tryne.
Off, ja det var godt å få dette her ut nå ja. Men jeg håper så veldig at alle leser dette her slik at jeg slipper å måtte si dette flere ganger etter hverandre.
Jeg skjermer meg:
På lik linje som dere, må jeg også skjerme meg selv for alt negativitet , psykiske overbelastninger.
Og mennesker som ikke vil meg godt, jeg er like kompetent til å gjører det som du er , kanskje enda bedre siden jeg var nødt å vite når det var nok , hvem som ville meg godt og ikke der i rus miljøet. Jeg kjenner alle igjen med en gang, alle type mennesker av de som vil godt eller de som vil vondt. Fordi alt jeg har opplev av overgrep, intriger, dårlige intensjoner, vonde hendelser og traumatiske opplevelser og overfall. Man opplever så mye vont i det miljøet der at halvparten er nok til at noen blir psykisk overbelastet og deretter syk. Og for å holde hodet over vann må man kunne trekke seg ut av situasjoner man ikke er ønsket i, lese rommet, og flytte seg bort fra omgivelser som ikke har gode intensjoner mot deg.
Men det at jeg alltid har trodd så godt om mennesker, fordi jeg nektet å innse at det var livsfarlige og onde mennesker her i Norge, at vi kanskje ikke var det tryggeste landet allikevel. Og at vi ikke var ett fritt lang, og mange forbrytere og voldtekts menn, og mordere går fri det tok meg lang tid å forstå, ville forstå. Fordi vi er vokst op med at vi er trygge, her skjer ingenting godt, og her har vi ett godt system som hjelper alle som får behov for det og får tunge perioder i livet. Her er vi berget liksom.
I ett fritt land, Norge. Så viser dets eg til at vi er slettes ikke trygge, vi kan ikke melde noe til poltiet for det blir hendlagt fordi vi er bare rusmisbrukere uten troverdighet og støtte heller mer dømming og hat rettet mot oss for den vi er , de som ramlet ut av systemet og trenger mer oppfølging og hjelp og støtte. Vi blir behandlet dårloig, makt misbruk fra politiet slik at vi blir redde for å ta imot hjelp, vi stoler ikke på de som har knust oss psykisk og torturert oss i glattcella selvfølgelig ikke. Så vi tar ting i egne hender, og du ser hvordan det går, vi får bank, blir utsatt for overgrep og tyverier, innbrydd, dyrene våre blir skadet. Og systemet som skal hjelpe oss er imot oss, og det er slettes ikke en trygghet her nei, og heller ei ett fritt land.
Bli styrt av systemet , lurt til å tro at de er der for å hjelpe oss når alt de vil er å kontrollere oss, skrive jurnaler på oss og for så å bruke det imot oss senre i tid som når vi får barn. Da knuser de drømmene våres i titusen biter og gjør oss uskikket til å være foreldre fordi de gjør oss så syke psykisk at vi skriker kanon høye skrik etter hjelp men får bare straff på straff og enda mer dritt i papirene helt til det ikke lenger er håp for oss. Da blir vi gjengangere som holder systemet med lønn i lommebøkene sine og som holder hjelpe apparatene oppe å går slik at lønnslippene kan betales ut til hver en enkelt og norge kan få ett godt rykte og gode omtaler for de gode retningslinjene de har og de gode tiltake de setter for å hjelpe innebyggerne med utfordringer. Og flere kan søke hjelp og da får de flere offer, nye offer fordi de blir gjennomskuet av de gamle så de gjør alt på egen hånd , og de skriver seg ut av systemet. For de vil ikke at de skal kunne ha noe mer på de nå, for de har innsett at om de ønsker suksess i livet må de melde seg ut av alt som ikke vil de godt.
Slik er systemet, Og så komme vi til gjeld og ikke kredittverdige de blir stilt i så høye renter og tatt fra kreditten slik at de men gjeld, og som har sklidd litt ut aldri skal få orden på ting. For om vi får såpass mye gjeld og den kreditten blir fratatt oss så blir alt som kan hjelpe oss også fratatt oss, men ingen prater om dette nei.
Jeg skulle ønske jeg hadde mer stemme her, kanskje jeg skulle stilt som ordfører for å få ting sagt og gjort? Jeg vet jo ingenting om det å være ordfører, eller stille til valg men jeg vet at jeg ser alle de hullene i systemet som de som styrer ikke kan se, og jeg har følt dem ganske hardt knust meg.
Så jeg vet nøyaktig hva man bør endre på , for at folk skal få lykkes i livet. Uansett hvem de er, hvor de kommer fra, svart eller hvite små eller store , to beint eller firbeint alle burde fått alt tilrettelagt for en ny kjangse i livet. Man skulle ikke måtte kjempe oss inn igjen etter å ha allerede kjempet oss avruset, for så at vi må kjempe hele livet for å holde oss rusfri. Og hunder og andre dyr blir preget av at mennesker ikke er kredittverdige. Det finnes ikke noe hjelp for menneskers dyr når de ikke har penger 7000 rett i lommen de kan bla opp til dyrlege. Fordi vi ikke har kredittverdien vår.
Dette ble ett veldig langt og krevende innlegg, men det måtte ut ! Nå fort, fordi jeg holder på å klikke i hodet. Alle de her bekymringene som løåer helt ut av kontroll i skallen min, alle tankene mine og angsten og panikken. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av alt annet sted enn her. Og da kan det samtidig kanskje hjelpe noen også.
Jeg håper jo det, selvfølgelig.
Nå i dag har vi laget kjøttkaker på skolen, kålstuing, brun saus, og glaserte gulrøtter. Det var velig gøy, men jeg er ikke fornøyd med min rett i dag. Jeg har sklidd helt ut av alt etter vert syk nå så lenge. Det tar tid for meg å hente meg inn til normale hekter igjen.
Pårørende:
Å være pårørende, det er det som er aller vanskeligst fordi da kan man ikke bare ruse alt bort man må faktisk face de her følelsene , tankene og bekymringene hver time, og det blir en veldig stor overbelastning for pårørendes psykiske helse og hjerte. Det er fare for at en kan bli dissosiert fra seg seg, låst slik som jeg ble veldig mye kjappere av å stå ved siden av å oppleve at noen du elsker mer enn alt på jord knuser seg selv i tusen biter, og blir knust av staten i tusen biter, mister barnet sitt og så blir lurt trillrundt av systemet som en trodde skulle hjelpe i stedet for. Oppleve de bli straffet hele tiden , oppleve rettsakene og alt som blir brukt imot de, og det å se at alt en sier blir brukt imot de man elsker så står man ganske rådløs og handlings løs om det skulle skj at en annen du elsker mer en alt også får noen slike utfordringer, psykisk eller fysisk. Fordi du vet jo da at det ikke er mye til hjhelp, og at alt som blir sagt blir hardt brukt imot de til å rase alt de har bygd opp av liv, barn som blir tatt fra de, og drømmer som blir knust i tusen biter. Da er det veldig vanskelig å be de søke hjelp i dette systemet her.
Og så finnes det veldig lite hjelp for pårørende, og det som er av hjelp der tar jo bare kontakt tilbake igjen først når ting begynner å gå bra igjen, ikke når ting gikk galt. Men etterpå. Og da er det jo for sent. Og det er ganske forbannet at det er slik.
De pusle brikkene som ramlet fra hverandre i min familie, de bitene som løsnet fra hverandre som gjorde at alt gikk i oppløsning rundt meg når jeg gikk ut i rusen, de er det stort sett jeg og min mor som har måttet bygd opp igjen. Ikke noe hjelpe apparat der heller, så jeg har blitt rusfri helt på egenhånd, og min mor og jeg har måttet plukket opp bitene etter at livene våres datt i tusen knas av denne forbaska rusen jeg gikk til. Så har jeg også en veldig dyktig og flink lillebror som har også plukket opp de her bitene sammen med oss. Som jeg også er så utrolig stolt over !
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort tuen familien min og de gode vennene våres som jeg også kaller for familien vår. Det er ikke blod som skriker familie, det er kjærlighet, og det å elske , omsorg, og kjærlighet og det å stille opp, og alltid være der for hverandre det er det som er familie og det trenger ikke nødvendigvis alltid å ha seg slik at alle familier er slik, og da heller noen som ikke er familie er slik da vil jeg heller si at det er familien.
Jeg har blod, og vann i min familie og jeg elsker de kjempe høyt og er evig takknemlig og heldig som har de rundt meg. !
Det ble ett tungt innlegg i dag, men slik er det. Og jeg skal se etter hvert om at jeg får løsningen på ting ned.
Jeg fikk bedre hjelp hos legen, takket være min mor som ringte inn og gav klar beskjed. Så har du noen som kan gjøre dette for deg anbefaler jeg det. Fordi det hjelper når de ser at du ikke er alene, da blir det ikke ditt ord mot dem lenger og da oppfører de seg bedre når de vet at du har folk rundt deg som er stabile og ikke ruser seg som har ett sterkere ord enn en som bruker rusmidler.
Også leverer jeg prøver hver uke, og en gang i måneden på hver sine steder slik at jeg kan bruke det for å slå i bordet med når jeg skal kreve mine rettigheter igjen. Som det å få lov å ta lappen igjen er en stor prosess og det krever papirer. Så anbefaler å få alt ned svart på hvit. Jeg har lært at alt som sier kan og vil bli brukt imot deg, det er noe jeg kan bruke selv, og få alt svart på hvit for å bruke det til egen fordel og vinning, og bruke imot de som er imot meg og min suksess.
Lær deg lover og regler i det hjelpe apparatet du er i, og bruk advokat der du kan på møter for at du skal få mer rettigheter og rettere behandling. Og ingen dømming eller personlige meninger skal stå i vegen for dine rettigheter og utdanning for eksempel.
Det er ofte slik at en behandler har personlige meninger og dømmer den som trenger hjelpen og vil noe i livet så gjør de motsatt av retningslinjer og skriver feil i journalen og slikt for å få utløp for det.
Jeg tror verden er i en type fornektelses fase over hvor dårlig dette systemet funker, og hvordan retning, regler og lovverket alt går rett opp imot hverandre derfor krasjer det ene med det andre hele tiden. Og det at det ikke er noen inspektører som sjekker alt arbeidet og observerer samtalene til de som har en makt stilling og kan krasje livet til noen sårbare mennesker.
Det er ingen som følger med de, og det er heller ingen regler for de heller ikke konsekvenser for feil behandling og feil i systemet, og feil vurderinger. Og dårlig hold av retningslinjer.
Det er noe som MÅ på plass, vist de her små feilene med stor konsekvenser for de sårbare som trenger vår og din hjelp skal få noe suksess i livet.
Jeg blir engasjert, fordi jeg bryr meg. Og jeg tenker at nå må jeg slå av denne skrivingen litt fordi jeg kjenner jeg blir helt kok av det. Fordi det betyr bare så utrolig mye for meg, at alle skal få rettferdighet, god hjel og suksessen de ønsker, drømmene oppfylt Og IKKE MINST , slippe å bli knust, for så å bli overkjørt, og deretter rygget tilbake over igjen.
Jeg blir evig takknemlig, og er evig takknemlig for alle lesere og, delinger ! Tusen hjertelig takk for at du leser innleggene mine. Og vist du tenker det samme som jeg skriver her, så hjelper det jo at du deler det slik at det kanskje da kommer frem til flere mennesker og en dag kan bli hørt. La oss håpe og be til gud for at det skjer, og at alle skal få gleden av ett nytt og bedre liv uten alt av denne unødvendigheten av negativitet, negative handlinger , og dømminger rettet mot seg.
Så vil jeg selvfølgelig ønske deg og dine en UTROLIG Fin kveld videre. Hjertelig hilsen Luckyluka.
PS: se mitt tidligere innlegg for videoene som den når jeg var med på tv Haugaland, og min egen video reportasje For YouTube kanalen min.
