Hvordan det er å være offentlig av seg.
Det å dele er ikke alltid bare bare , men har man valgt å være en offentlig person er det jo bare slik vi må på en måte innfinne seg i. Det å tørre p dele samtidig som man velger å stole på mennesker man ikke kjenner at de er voksne nok til å ikke dømme meg,men heller velger å gi ros for at jeg tør.
Spør av og til deg selv i fullt alvor om de menneskene du omgås løfter deg eller trekker deg ned.
Richard Jahnke
Jeg vet at mange ikke er for det å være en offentlig person, og jeg vet at mange ikke tørr å skrive om private ting som omhandler en selv.
Men jeg har valgt å gjøre det fordi jeg vil dele mine erfaringer i håp om at det kan hjelpe andre med å tørre å stå frem og være seg selv.
Jeg er ikke en åpen bok for det om.
Det er mye jeg ikke skriver om, fordi jeg klarer ikke. Og ting jeg har opplevd de forblir mellom meg og min psykolog. Men det å dele betyr nødvendigvis ikke at man skal dele alt om seg selv. Men heller bruke litt filter og filtrere ut hva som er kun for “meg” , og hva som er til for å deles , det er jo ting som andre kan ta nytte av som jeg selv kanskje har sittet i men trodde at jeg var alene om fordi ingen står frem med slik.
Jeg er jo med i politikken. Har også vært på tv og i aviser tidligere. Og er ikke ferdig med dette , jeg liker å stå frem og snakke høyt om hva som fungerer og ikke , i håp om at noen trenger de svarene jeg sitter på.
At det kan gjøre noe godt for andre eller bistå med at de får en livsendring, med en lettere overgang da.
Jeg er selvsikker.
Ja , jeg sier det. Jeg er såpass selvsikker at jeg driter en lang i hva andre mener og sier. Fordi alle er forskjellige og har forskjellige grenser man må på en måte finne den balansen hvor man ikke får fult av i angst etterpå å ha delt ett innlegg liksom.
You probably wouldn’t worry about what people think of you if you could know how seldom they do.
– Olin Miller
Jeg hadde ikke turt å skrive blogg , å være en offentlig person om jeg var usikker på hvem jeg var og hva jeg sto for.
De tidene jeg har vært utpå i rusen har jeg latt være å blogge fordi jeg ikke eide noe filter eller grenser i den forstand som jeg gjør nå. Og jeg visste heller ei hvem jeg var når jeg var i rusen. Jeg ble var full i angst , depresjon, dissosiasjon, adhd , emosjonell ustabil, og fra koblet av meg selv. Satte meg på pause på en måte. Virkelig usunt for hodet.
Men jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for. Og det tør jeg å prate høyt om i viten om at jeg ikke før angst etterpå ,og grubler i etterkant om hva jeg har skrevet.
Og jeg er stolt over å være en så offentlig person og ha så mange følgere og så mange mennesker som er stolt over meg for det jeg gjør.
Dessuten de aller fleste vet at jeg har valgt å gjøre dette fordi jeg:
1) bruker det som terapi selv.
2) hjelper andre undervegs.(Har faktisk hatt flere på chat som jeg har hjulpet oppigjennom med rus problematikk og psykiske lidelser som hindrer de i hverdagen ).
3) jeg vil endre på ting , om jeg ikke klarer å endre alt så kan jeg prøve hvertfall.
Og har fått gjennomslag på ruspolitikk og problematikken jeg møtte på, tidligere.
Derfor har jeg valgt dette , og jeg står for det. Og de som har ett problem med det kan la være å skjekke ut bloggen min egentlig. Jeg bryr meg ikke i det hele tatt om fordommer som kommer eller negative kommentarer til det jeg gjør. Fordi jeg trives med det. Man lærer seg å sile det bort og å stå for de handlingene man gjør. Og det er viktig , stå for det du gjør og den du er. Også stå opp for deg selv og tørre å si fra om det er noe.
Og ikke minst så er det det som fikk meg igjennom 2.5 år som rusfri , utdanningen, middagene og dessertene jeg lager til utkjøring for de i rusen. Så jeg har mye mer for enn imot. Om jeg skulle veie for og imot meninger på det.
Har anbefalt det til andre.
Jeg har anbefalt dette til de jeg mener er sterke nok til dette. Fordi de har mangen erfaringer som kan hjelpe flere mennesker som gjør at flere slipper å lete , feile å lete igjen etter svarene om folk deler sine svar.
Det kan spare mange for mye tid og ressurser.
Har opplevd noen si mens de går forbi meg :” kjenner du henne igjen nå?” Og så ler de.
Jeg opplever de som usikker på seg selv. Trist men sant. Og tenker at det er ikke jeg som er problemet. De har nok sitt som de sliter med ,og at det er derfor.
Men det er ytterst få , veldig få som dømmer meg for at jeg skriver blogg jeg kan faktisk telle de på to hender maks.
Man tar Konstruktiv kritikk til seg , og siler ut negativitet. Men det gjør man i livet generelt også.
Jeg har ikke fått noen negative kommentarer enda. Bare ute i omverdenen par ganger. Men evig glad for de gode folkene som sprer positivitet og motivasjon. Det er det de leserne mine har gjort til nå hvertfall. Er takknemlig. Veldig og.
Og ofte er de som liker bloggen min der med en gang om noe ikke er greit. De er der for meg på godt og vondt ,de leserene mine og følgerne.
Utrolig takknemlig for dere.
Også har jeg blitt møtt av mange som kjenner meg igjen fra bloggen , og det er veldig hyggelig synes jeg. Jeg slår av en hyggelig prat med de og det er så koslig ! Men å bli tatt bilder av når jeg prøver å ha en hyggelig dag med mannen min er litt me ubehagelig faktisk. Hehe. Men det er noe som kan følge med , og det må jeg finne meg i. Slik er det bare , det er mitt valg som har ført til det.
Jeg elsker å skrive og drømte om å bli journalist en gang, helt til jeg fant blogg.np igjen. Og ble rekruttert av de fra mini plattformen.
Føler litt at det er som idiom da , når man blir plukket ut av blogg.no til å blogge for de på den store plattformen.
I fengsel fikk jeg også mye skryt av bloggen , samtidig som jeg hjalp folk med lovverk og diverse papirarbeid og rettigheter en har i ulike situasjoner.
Å hjelpe andre , og å gjøre en forskjell om det så bare er for en person. Det er det jeg brenner for. “
Jeg kan prøve så godt jeg kan , og mer kan jeg ikke gjøre. Men jeg elsker å være der på denne måten for andre så mye at jeg kommer alltid til å gi mer ,enn bare det jeg kan.
Jeg vil gjerne at min stemme blir hørt fordi jeg har som dere trofaste lesere vet , skrevet en del om ruspolitikk og mangler og løsninger til manglene i systemet. Mye jeg kan bistå med.
Har hatt flere intervjuer også og det kommer flere i fremtiden.
Hvor jeg snakker om netopp dette , rus og psykiatri, politikken rundt dette og samfunnet vårt.
“Vær en del av det å bygge opp samfunnet , ikke riv det ned.”Og om du har vært en av de som rev det ned , start med å bygge opp igjen dette. ”
-Luckyluka
Jeg vil virkelig bli husket for noe bra ,når jeg dør. Etterlate meg noen viktige verktøy. Og skape noe .
Når jeg vet at noen har det bra , da kan jeg legge meg med god samvittighet. Også når jeg har fått igjennom en sak , som feks det å få hjemkjøring av medisiner i korona tiden feks via LAR , sammen med behandleren min , da kan jeg sove godt.
Det var som om at lar brukere , de i rus og x lar brukere var glemt oppi det hele. For det første var vi usikker på hva dette viruset var og vi var redde , mange ble alvorlige syke.
Og der måtte faktisk vi reise med buss uansett hvor syke vi har for så å hente medisiner , resikerte smitte og det å smitte de som jobbet i LAR.
Så jeg og min behandler jobbet for å få gang på utkjeling av medisiner for å skjerme de brukerne og sykepleiere best mulig.
Som rusmisbruker, har en jo dårlig immunforsvar fra for ofte.
Og mange sykepleiere har eldre i hjemmet og nært som ikke tåler viruset.
Akuratt nå sitter jeg på rommet mitt i rusbehandling, etter å ha spist mye mat. Jeg sier vist jeg ikke ruller ut herfra så vet ikke jeg. Hehe.
Det er jo så sykt mye godt å tygge i, godt jeg skal trene mer denne uka. Snakker og tenker at jeg har liksom mer rutiner og sunnere kosthold , men mengden er neppe sunn. Hehe så jeg får vell roe ned litt nå. Kan gå motsatt med helsa også.
Trening og kosthold er noe jeg har glemt ut en hel del om, så om du har mye erfaring der tas det gledelig imot med åpne armer. Alle råd også.
Det er noe jeg ikke kan så mye om, så jeg kan gjerne ta imot en del råd der om det er noe du er flink med. Skriv i kommentarfeltet, tusen hjertelig takk.
Jeg trente mye før , med maks løft på 70 kg. Sammen med min bestevenninne trente vi kondisjon og vekter.
Også en annen periode jeg trente med personlig trener, da la jeg sinnsykt på meg i stedet for å ta av. Da trente jeg på tredemølle, benkpress , markløft , situps ,150 situps til dagen med en mann jeg var innlagt med som trente.
Hvorfor la jeg på meg under så mye trening ?
jeg så høygravid ut.
Nå skal jeg se en film og slappe av litt. I morgen blir det trening igjen. Og tar med meg alle råd jeg får når jeg stiger ned til treningsrommet her jeg er i behandling.
Artikkel skrevet av Luckyluka.
Takk for du tar deg tid til å lese min blogg. Jeg er evig takknemlig. Og vit at du er verdsatt som leser. Stor klem.
Til sist , morsomme ordtak om å være seg selv.
Vindharpe (1974), Ett er nødvendig.
Del av:
Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å TA BOLIG I SEG SELV.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at menneskene på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
.………..
Kongs-emnerne (1863), Jatgeir skald i 4. akt.
Engelsk:
A man may die for the sake of the
life-work of another; but if he is to live, he must live for his own.
………….
Den som er redd for å være til bry, blir til bry.
Erik Lerdahl
………..
Du kan lese flere på linken nedenfor her :
